Ola gikk på Oslo Universitet. Omtrent midtveis i
semesteret oppdaget han at han hadde brukt opp hele
studielånet sitt, men han fikk en idé, og ringte sin far.
- De har satt i gang et nytt forskningsprosjekt her, hvor de
lærer hunder å snakke.
Faren ble begeistret.
- Hva kan jeg gjøre for å få Trofast med i det
programmet?
- Send ham hit sammen med 10000,- kroner, så skal jeg få
ham med.
Trofast ankommer hovedstaden, sammen med en sjekk på kr.
10000,-, og alt er vel og bra en stund, men så tar pengene
slutt nok en gang, og Ola må ringe faren igjen.
- Det går flott med Trofast, han snakker som bare det, og
snakkeprogrammet har vært så vellykket at de nå vil
prøve å lære hunder å lese også.
- Kan du prøve å få Trofast med i det programmet også?
- Det koster 25000,-, og hvis du sender pengene er jeg
sikker på at det går.
Sjekken på kr. 25000,- kommer, og Ola kan fortsette et liv
i sus og dus resten av semesteret, men så kommer dagen han
skal hjem, og han har et problem. Når han kommer hjem vil
faren forvente at Trofast både snakker og leser. Han ser
ingen annen utvei enn å ta med hunden til en veterinær, og
få den avlivet, så reiser han hjem.
Faren er svært spent når han kommer.
- Hvordan har det gått med Trofast?
- Det gikk helt flott. I morges satt han ved kjøkkenbordet
og leste morgenavisen da jeg kom ned til frokost, men så
snur han seg til meg og sier:
- Driver faren din fortsatt og roter med den rødhårete
nabodama?
- Å jøje meg, hva tror du din mor vil si når hun får
høre den historien?
- Akkurat hva jeg tenkte, men ta det med ro. Jeg tok ham med
til en veterinær, og fikk ham til å gi Trofast en
sprøyte.
- Det var jammen snartenkt av deg, Ola. Takk skal du ha!
